17 hjortelus og godkjent fersksporprøve.

De som har lest på siden min vet at jeg siden snøen gikk har jobbet med å få Dachsen Ompa Olivia godkjent som ettersøkshund. Og i dag var tiden kommet for å gå fersksporprøven. Prøven var satt opp gjennom Follo og Østfold elghundklubb. Selve prøven skulle gå i Trøgstad.  Det å gå fersksporprøve med en drivende hund med gode jaktlinjer bør i utgangspunktet ikke være det vanskeligste. Det er sjelden mer enn en time siden dyret har vært der så det er som prøven jo heter et fersktspor. Det som derimot kan være litt vrient er at en drivende hund som er vant til å lose (bjeffe) når det ligger nære dyret lager for mye lyd. Prøvereglene sier at hunden skal gå mest mulig lydløst. Så er det dette som blir det vanskeligste for oss i dag også. 

Det er rekordvarmt på Østlandet i disse dager. Temperaturmåleren i bilen viser 24 grader ute, selv om solen begynner å senke seg ned mot horisonten. Det våte været som har vært før denne varmen slo inn gjør at det allikevel er fuktig i terrenget. Å kle seg er derfor artig, du må ha solid fottøy på tross av varmen. Jeg får allikevel ikke klage jeg kan tross alt kle meg lett på overkroppen, og dermed ha det luftig, selvsagt blir jeg ett slags koldtbord for hjortelusflua som de senere årene har hærtatt skogene øst og sør for hovedstaden. Det er verre for hunden,  den har bare en klesdrakt, pels. 

Vel fremme i Trøgstad er det en blid og hyggelig dommer som tar i mot. Det er litt ulikt hvordan man løser dette med ferskspor, noen dommere ringer når de har sett dyr og spør om det passer med prøve i dag. Men Anne er bosatt i det rådyr tetteste området vi har i landet, nemlig skogene og kulturlandskapet i Indre Østfold, så vi har bare avtalt at jeg kommer ned i kveld, så skal vi nok finne ett dyr å støkke. Jeg hadde tidligere ett jaktterreng en halvtime sør for Trøgstad og jeg kjenner jeg savner det. Vinterene er sjelden harde her nede, og vilttettheten er deretter. Det florerer med hjortevilt. 

Dommeren hopper om bord i bilen og det føles nærmest som en liten Safari i det vakre kulturlandskapet. Det skal dessuten ikke gå lang tid før dommeren finner en bukk i bygg åkeren. Jeg tørr påstå at du må ha jaktet en del rådyr for å ha utviklet blikket for å se ett slikt rådyr. For åkeren er ikke tresket og det er bare geviret og deler av hodet som stikker opp. Det er forresten bare ett horn, for denne 4 taggeren har bare en stang. Men det er ikke trofejakt vi er ute på, så denne bukken gjør nytten sin. Dommeren hopper ut av bilen og hoier til bukken. Det gir ikke umiddelbart noen effekt, bukken synes den har funnet seg en fin plass i åkeren, og virker til å synes det er leit å oppgi denne. Men når dommeren entrer åkeren så blir det for mye, og buken hopper slik bare en sprek bukk kan gjøre mot skogen. 

Så er det bare og vente. Reglene sier at man ikke får gå på helt ferske spor, det skal gå en stund. Da er det heldigvis fint at man deler samme interesse for jakt og hunder. Så den pinlige tausheten truer aldri. Dessuten er min erfaring at det som driver dommerne innenfor blod og ferskspor ikke er pengene, men at de liker folk og hunder, og vil bidra. Det er tross alt fredag kveld og dommeren har valgt å hjelpe ennå en ekvipasje, i stedet for å finne sofaen etter at arbeidsuka er over. 

Så er det slutt på skravlingen og det er på tide og gå spor. Åkeren er som sagt ikke slått og som jegere er vi begge opptatt av å ikke tråkke ned innmarka. Så vi forsøker å finne legder og åkerkanter der det naturlig er dårlig med korn, til vi er på sporet av bukken. Jeg ser imidlertid at det i denne åkerkanten vi følger er en slags motorvei for klovvilt. Jeg kan ikke sette ned foten uten å treffe ett tydelig spor etter hjort, rådyr, elg eller dåhjort. Ja de har dåhjort også på disse kanter. Om det er svenske dåhjort som har tatt turen til Norge eller etterkommere av rømte dåhjort fra ett tidligere dåhjort hegn som lå i disse traktene vites ikke. Men jeg må uansett jobbe litt med engstelsen for at det kan bli en rotete sporstart med så mange spor på samme sted. Vi har tross alt ikke et skuddsted der vi kan følge blodsporet. Her skal jeg bare forsøke å få hunden inn på sporet. 

Ompa roter litt ved sporstart men tar etter hvert ut ett spor. Der jeg har tenkt at bukken har gått inni skogen, følger i stedet Ompa på langs skogkanten og etter hvert inn på åkeren igjen. Det blir faktisk som å gå ett ekte spor. Jeg har mine tanker om hvor dyret har gått. Men hunden har tydelig sin egen mening . Jeg kan faktisk ikke vite hvor dyret har gått. Så jeg må bare jobbe med å stole på hunden. Det tar dessuten ikke lang tid før jeg ser ett rådyr som hopper unna ett par hundre meter lengre øst på åkeren. Det er ikke mulig å verifisere om dette er bukken eller ikke. Det gjør dessuten ikke så mye.  Ompa værer ikke dyret. Men fortsetter ivrig og målrettet på sitt spor. Det blir riktignok ett lite tap, og det er bare å gi henne masse line og plass til å utrede tapet. Dette gjør hun heldigvis greit, men litt het så hun trenger litt hjelp til å roe seg ned. Sporet går over en liten kolle og inn i krattskogen. Rådyrene har sin egen evne til å finne kratt og ulendt terreng. Ikke minst brennesle, og jeg kommer på hvorfor man aldri skal gå på jakt i t-skjorte, uansett varme eller ikke. Så jeg er ikke lei meg når dommeren gir beskjed om at hun har sett det hun trenger å se, og at med Ompas iherdighet så kunne vi nok sporet dette dyret til vi ser skiltene til Rakkestad. Heldigvis lar hun meg ikke leve i spenningen helt til vi er tilbake i bilen. Hun sier vi står prøven godt nok til at vi får prøven godkjent i forhold til ettersøk. Det vil si 7 poeng eller mer. Men at dette ikke blir en 1. premie. Det er jeg helt enig i, og lever godt med den vurderingen. Det er tross alt folk som virkelig bruker all sin tid på å utdanne eksepsjonelt gode ettersøkshunder og som driver dette som sport.  Disse fortjener å få de høyeste premieringene. Så får jeg som tross alt bruker mer tid på jakt enn trening, være fornøyd. 

Da er det bare å takke pent for dommeren sin tid og kjøre hjemover lykkelig over å ha ført ennå en hund til godkjenning som ettersøksekvipasje. Selv de 17 hjortelusene jeg plukker ut av skjegg og nakke på veien hjemover klarer ikke sette noen demper på stemningen denne varme september kvelden.