Alene på rådyrjakt med hund.

Å  skyte for egen hund er alltid litt ekstra fint. 

Det er selvsagt effektivt med tette postrekker og kjente overganger dekket. Men man skal ikke kimse av å jakte alene med rådyrhunden heller. Det er min erfaring at med færre folk i terrenget så turer ofte rådyret litt trangere. Så når Yr melder en tørr og solrik dag, så er det godt å ha en feriedag til gode. Men en slik spontan dag, fører gjerne til at man er alene i skogen. Fra ett hundefører perspektiv så kan det være greit noen ganger det også. Ingen postskyttere som er skuffa over å sitte på post imens losen har beveget seg ut av terrenget. Og skulle man ha behov for å flytte på seg, så er det ikke en logistikkoperasjon som må settes i gang. Dagen begynner med å pakke utstyret og hunder, jeg kjører stadig min datter til skolen når hun begynner tidlig, så en liten svingom til skolen, så er det bare å sette kursen mot det vakre kulturlandskapet sør for Oslo, i kommunen Ås. Med solen varmende  på de fuktige jordene så blir det vakkert og vilt selv i det friserte landskapet, når disen nærmest danser over flatene. Noe av det artigste med jakten er å planlegge jaktdagen, lage seg teorier for så å prøve det ut. I dag har jeg lyst til å prøve noe nytt. I terrenget har vi en del av en skog som strekker seg opp fra en bekkedal. Det er en liten skogteig kanskje 450 meter bred og lang. Inne i denne skogen er det nylig kommet ett hogstfelt etter at skogen var blitt hogstmoden. Vanligvis har vi alltid postert rundt denne skogen og sluppet hunden inn. Men i dag vil jeg forsøke å gå inn en gammel traktor vei, og slippe hunden og postere i nordkanten av hogstfeltet. Litt slitsomt å tråkke rolig innover, med en hund som stadig kjenner lukten av rådyr i neseborene. Men han får pent bli med inn til hogstfeltet. Jeg rekker imidlertid knapt å ta av ham båndet, før han bykser av sted opp kanten av hogstfeltet og inn i skogen. Ett minutt senere er losen ett faktum. Beaglen Spike  gjør det han koser seg eller mest med. Losen bærer nedover mot bekken, og jeg ser bare rådyret hoppe elegant nede i det sørvestre hjørnet, Det er drøye hundre meter, og det er fart på dyret. Så noe skudd kommer ikke på tale. Det er bare å la det gå. Så skal det selvsagt over Brantløkka, en av de vanlig overgangene, og det er ikke fritt for at jeg banner litt inni meg og tenker at der skulle det stått en postskytter. Så turer det fint i skogen sør for Hønsejordet. Før det tar seg en tur over bekken mot vest der det nesten når fylkesveien, på peilen ser det faktisk ut som om  det snur i veigrøfta og kommer tilbake igjen, for så å gå helt til fylkesveien i øst. Nok en gang tenker jeg det jo hadde vært fint med en postskytter på denne akk så kjente overgangen. Men jammen snur det på nytt, og denne gangen går det riktig vei. Bare minutter senere kommer dyret sprettende  nedover hogstflata på midten. Men rådyr i fart og med litt kupert hogstfelt med rufsete buskas. Gjør sitt til at jeg ikke heller denne gangen tar av sikringen. Det bærer altså ned og overbekken på nytt. Jeg er redd det skal ta seg en langtur, men nei. Det bukter på andre siden av bekken, og ikke lenge etter skjønner jeg at dette dyret vil tilbake til utgangspunktet som jo ikke var langt unna, det går tilbake over bekken, og nå går losen 100 meter inni skogen parallelt med  min side av hogstfeltet. Jeg snur meg og gjør meg klar dersom dyret vil ut på flata. Og jammen kommer det ut 60 meter over meg. Det kommer hoppende ut, men nå er det høyere enn hunden i terrenget  og har selvtillit nok til å stoppe og sjekke forholdene. Det gir meg tid til å sikte godt og slippe skuddet når jeg er klar. Jeg lader om raskt, for å være klar for ett oppfølgingsskudd. Men det trengs ikke, dyret er tydelig truffet og segner om etter bare noen meter. Jeg er glad for at teorien om hvordan jakten kunne utføres stemte, hunden har gjort en kjempe jobb, og første skuddet sitter akkurat der det skal. Det er bare å rose hunden og takke ham for innsatsen. Dette blir en slik dag som gjør at du en liten stunde glemmer alle de dagene i året du må ut på småturer i allslags vær. For å kunne ha en jakthund i tjeneste noen måneder i året. 

Kulevalg: For den mer utstyrsretta entusiasten. Så kan jeg melde at jeg også i år har lada TTSX kuler i 30.06 men valgt å gå ned til 150 gr. kuler og fått farten opp til ca 880 ms. Dette synes jeg gir bedre effekt enn de litt trege TTSXene i 168 gr. jeg har jaktet med de to siste årene. Jeg er da meget fornøyd med TTSxene, men ser at disse trenger fart. Skadene på slaktet var til å leve med.