Dianas trøst kommer som duer
Når bukkejakta ikke går som planlagt, så kommer heldigvis duejakta 21. august. Det var allikevel ingen enkel jakt i år det heller. Været førte til sen tresking på de gårdene jeg jakter på i Ås, og Bygg som var kornsorten på alle jordene unntatt to, var tydeligvis ikke det foretrukne matfatet for de lettere bortskjemte duene. Ås består i stor grad av kulturlandskap, og for duene er det nærmest som en al a carte meny, på denne tiden av året. Så etter noen begredelige dager med lettere desperate forsøk, tresket endelig bonden hveteåkeren. Så etter en treningsøkt med Dachsen, så var det bare å reise hjem og hente hagla. Lokkeduer, stol og kamuflasje ligger fast i bilen på denne tiden av året.
Når jeg jakter duer liker jeg å komme meg ut før kl. 14. for å rigge opp før duene er som mest aktive, men denne dagen hadde jeg sluppet dachsen og trent innjaging og innkalling. Så litt sent på plass, skremte jeg opp flere duer på vei til min foretrukne jordekant. Nemlig et hjørne der vegetasjonen ville gi meg ett naturlig tak og dermed dekke meg fint for overflygende duer. Samt god utsikt over området der duene satt da jeg kom. Det er som sagt liten vits å forsøke lokke duer ned ett sted de ikke vil spise. Disse duene er lokalkjente og de vet hva de liker og når de vil ha det.
Litt engstelig for at jeg har skremt duene helt ned til Oslofjorden da jeg kom bærende på alt utstyret og sikkert så ut som et mobilt fugleskremsel. Var det bare å sitte og vente, men det skulle ikke ta lang tid før den første duen seilte inn i midten av den v formede lokkedue formasjonen. Ja jeg kjørte konservativt og safe, da jeg ikke var på jordet før halv tre, og denne formasjonen kan jeg etter hvert godt . Men det hjelper ikke at duen spiller sin rolle når jeg ikke følger opp med det jeg skal gjøre, nemlig føre hagleløpet gjennom duen og trekke av når det er riktig foranhold. Så den første dua slipper med skrekken. Men etter dette kommer de med ujevne mellomrom. Og selv om jeg tidvis bommer, så detter til slutt den syvende rett før jeg tenker og pakke ned. Jeg pleier som sagt og starte rundt to og gi meg klokken seks. Så får jeg heller oppleve at det av og til kommer en slenger ned i det jeg pakker sammen.
Så skulle altså Diana belønne tålmodigheten i åkeren i år også. Så får jeg bare jobbe med å være takknemlig i stedet for å surmule over den bukken som glapp.