Dronehjelp, rådyr, timotei og slåtten.
Dronehjelp, rådyr, timotei og slåttonna. Disse fire ordene beskriver en meningsfylt morgen i juni. Jeg har avtalt med bonden at han gir beskjed når graset skal slås på det store jordet i terrenget i Ås. Jordet er stort, så stort at det bare kalles Amerikajordet fra gammelt av, visstnok fordi barna synes det var så stort, at Amerika, like så godt kunne være på andre siden. Men alt blir mindre med alderen, og det er vel ikke arealet som gjør det vanskelig å lete. Det er gresset. For en varm mai måned med tilstrekkelig nedbør gjør at timoteien er en meter høy, og bare en drone med termisk kamera har en sjans til å finne ett kje nå. Men dronepiloter vokser ikke på trær og i Ås er det ennå ikke noe organisert opplegg rundt slåtten og droner. Jeg må derfor trekke veksler på eget nettverk i Østfold. For der har de virkelig fått dreisen på dette med droner og slåtten. Velfortjent har de også fått mye oppmerksomhet for dette, og jammen har en forsker også blitt med på laget. Slik at det nå blir forsket på de dyrene som reddes ut. Raymond og Morten stiller sporty opp på kort varsel, og klokken 6 om morgningen er vi klare. Lyset en slik junimorgen i kulturlandskapet får en heldigvis til å glemme, at man er noen timer i minus på søvnen. Stillheten, luktene og fuglene som våkner er alle med på å danne en ramme for dette som ikke kan bli bedre. Det eneste som etter hvert bryter stillheten er summingen av den moderne dronen som kyndig flys av Morten, som etter hvert har gjort dette så mange ganger at det sitter i fingrene.
Jeg har litt prestasjonsangst der jeg står mellom Raymond og Morten. Jeg vet de har reist langt og mistenker at også de har stått opp tidligere enn ellers påkrevd. Det er derfor vanskelig å skjule gleden når Morten senker dronen nedover og uten noe dramatikk viser skjermen til meg, og rolig sier "der ligger den, nå kan dere gå og hente den". Det er på med hansker og Raymond tar med kofferten med forskningsutstyret. Så er det bare og gjøre som de tre vise menn, bare at stjerna er byttet ut med en drone som henger noen meter over bakken. Kjeet blir lagt i stoffposen for veiing, og øremerket. Det er rolig, men sier au på sitt vis når øremerket festes. På vei inn i åkeren hørte vi også geita som ropte, så vi vet hvor vi skal gå for at mor skal finne kjeet. Vi setter det ned ett stykke inn i skogen og det er flott å se at det tar noen skritt på egen hånd på vei videre bort fra jordet.
Nesten like fint er det å møte på bonden med traktoren, jeg kan med en viss tyngde si at jordet er tomt for rådyr, og ønske han lykke til med slåtten. Jeg aner en takknemlighet fordi det selvsagt heller ikke for bonden er noe trivelig å kjøre på kje i graset.
