Elg i sporet.

Å trene blodspor kan ofte være en litt enslig og rutineprega affære for meg som er ekstrovert og kreativ i følge alle verdens personlighetstester. Reglene for blodspor er  derimot ikke kreative, de følger ett fast oppsett: 600 m i terreng med normal vilt tetthet. 3 dl. blod, fire 90 graders vinkler og to blodsporopphold på 10 meter og ett liksom sårleie ett sted underveis. Gleden var derfor stor da Raymond Bråthen eier av Kokopellis kennel der Ompa Olivia kommer fra, tilbød seg og legge ett spor for oss. Raymond er dessuten primus motor i Dachsmiljøet og prøvedommer på blodspor. Så da var det duket for en slags tentamen for meg og Ompa O. når tekstmeldingen tikket inn med oppmøte kl. 9.00 i Båstad på denne røde dagen i mai. 

Raymond hadde lagt ett fullt spor med alle momenter og lengde. Ompa O. stakk nesa ned i sporstarten og ga full gass. Hun går faktisk litt for fort, så fremover må jeg nok holde henne litt igjen. De første vinklene gikk fint, hun er spornøye og holder nesa i bakken og virrer ikke mye fra side til side. Hun er dessuten fokusert og ivrig, men så skjer det.... Raymond har allerede fortalt at forrige ekvipasje som gikk spor i terrenget før oss hadde støkka en elg. Og det synes godt. Ompa O. løfter hodet ut av sporet og følger overværet noen meter ut, og begynner å halse. Det er heldigvis bare tentamen og Raymond kan vise retning tilbake til sporet. Ompa O. tar opp sporet igjen og går effektivt til sporslutt og finner sin belønning. Hun er klar for prøven slik jeg ser det, men det er nok best å be til jaktgudinnen Diana om at hun ikke sender vilt inn prøvesporet. 

En dag som dette minner om hvor ålreit det er å ha en hund fra ett oppdrett som bryr seg om hunden, og rasen også etter at valpen er hentet.