Fersking på elgjakt
Å kaste seg ut i det
På tross av at jeg har jaktet mye de siste årene, så har jeg ikke jaktet elg. Jeg har jo min svært urbane bakgrunn, og de grunneierne jeg kjenner har jeg bare rådyrjakt hos. Elgjakta er vel kanskje den jakta som er mest knytta til det å være i familie med grunneier, eller bo i bygda der terrenget er. Jeg følte meg derfor relativt beæret da Raymond fra Kokopellis kennel en dag spurte meg om ikke jeg kunne tenke meg å jakte elg på laget hans i Østfold. Jeg måtte allikevel gå noen runder med meg selv da det jo er rådyrjakt med hund på samme tid, og det er ikke lett å la hundene (dachsen og beaglen) gå i ledig gang på denne tiden av året. Men tanken på å få være med i ett elgjaktlag ikke langt fra Oslo, og med en overkommelig kvote vokste på meg. Dessuten har vel alle entusiaster en indre motivasjon for å ta ett skritt til når sjansen er der. Tidvis kunne fantasiene ta tak også, der hodet kunne lage bilder av storokser og vakre myrer. Nei, det måtte bli ja.... dessuten en ørliten rådyrjakt må det vel gå an og få til i rådyrtette Østfold, når man først er på de kanter.
Ikke dumme seg ut..
Jeg er ny på laget og kjenner bare en fra før, jeg har riktig nok møtt flere på årsmøte i laget. Men jeg kjenner ikke at jeg har bygget meg opp en tabbekvote eller har mye å gå på. Så jeg har planen klar. Jeg skyter bare dyr jeg er helt sikker på, og bare de aller beste situasjonene skal få meg til å sette fingeren på avtrekkeren. Jeg skal altså ikke skyte feil dyr, og jeg skal ikke utløse et ettersøk som legger beslag på helgens jakt, og som ikke er bra for dyret. Dessuten skal jeg ikke snakke på radioen om ikke det jeg har å melde er svært viktig. Jeg synes dette går fint. Jeg får ingen dyr på post så den delen løser seg. Og jeg forstår fort at også dette laget har noen som liker å bruke litt av båndbredden, de trenger altså ikke at jeg også prater i radioen i tide og utide. Det jeg skal gjøre, er å være på tilbudssiden når noe skal gjøres, og være ydmyk for at jeg faktisk kan svært lite om elgjakt. Det er ikke veldig mye å gjøre, men når dyret kommer til kjøla, er jeg i hvert fall med å flår.
På post
Siden jeg stort sett alltid går som hundefører på rådyrjakta. Så er jeg ikke veldig vant med livet på post. Men jeg har bestemt meg for ikke å fryse, samt ha litt snacks i sekken. Jeg har dessuten med meg hundepeilen så jeg kan få inn hundene på denne. Jeg liker å se på hundearbeid, og danne meg teorier når jeg ser hunden bevege seg på peilen. Jeg var dessuten redd for å fryse. Så en fjellduken ble kjøpt inn for anledningen. Jeg vet ikke om jeg blir bestevenn med den før det blir skikkelig kaldt, for den er jo laget av ett stoff som bråker maksimalt.
Fallet
Første dagen går uten at noen får riktig dyr på post. Men på søndagen vil det seg endelig. Den ene av hundene er ung og har ikke det største søket ennå. Men når det blir tydelig på peilen at den slipper seg ut fra hundeføreren og det i tillegg bærer av sted til en hogstflate hvor det er sett ku og kalv på morgningen. Så stiger pulsen. Det skal ikke gå lange tida før jeg hører 2 smell, og det er bare å vente på beskjed på radioen. Riktig det er skutt en oksekalv på hogstflata. Det er ikke mer arbeid på fallet en at to klarer dette, samtidig som lagsleder kjører inn 6 hjulingen. Vi andre kan ta lunsj og vente til dyret kommer til kjøla. Dette viser seg å være ett lag med sans for hygge ved bålet, og det kan jeg like. det blir pølser på bålet og jammen får jeg ikke fylt opp snyltekoppen med kaffe.
Fine folk fine dager
Det blir fine dager i Østfold. Sol, fall og hyggelige mennesker er jo flotte ingredienser og lage helger av. Dette tror jeg kan bli en tradisjon.