Lykken er å lykkes på blodsporprøven.
Endelig godkjent blodsporsprøve
Denne våren hadde jeg bestemt meg for å jobbe mot en godkjenning som ekvipasje med Ompa. Jeg og beaglen Spike har vært godkjent i mange år, men det er godt å vite at den dagen han pensjoneres, så har jeg en til. Dessuten er han ikke den enkleste å kalle av losen, og følgelig hender det han jager til vi har skutt dyret, eller han er så sliten at beina nesten ikke bærer ham. Skulle noen av postjegerne være så uheldige å avlevere ett dårlig skudd da, så kan det diskuteres om vi egentlig har en godkjent ekvipasje, når beaglen ligger i bilen og fantaserer om hundehuset hjemme og en god porsjon mat. Dermed var det ingen vei utenom å starte blodsporstreningen så fort snøen gikk (les tidligere artikler). Ompa har hatt lett for det, men jammen ble det en underkjent prøve i Svinndal for et par uker siden. Det var ett viltrikt området, og jeg leste nok ikke Ompa godt nok underveis i prøven. Følgelig ble det 0 premiering og ingen godkjenning. Skal hunden kunne bli ettersøkshund er kravet 2. premie eller bedre. Det var derfor ikke fritt for at jeg hadde litt nerver før prøven i dag. Men jeg hadde bestemt meg for å stole på hunden ved tap, og la henne utrede de i fred. Samtidig som jeg var bestemt på å følge godt med på henne og lese henne raskt om hun skulle få været av vilt og gå av sporet av den grunn.
Prøven
Fint vær, sol og 14 grader. Deilig å kjøre gjennom duvende kulturlandskap, bare ett og annet bilvrak i en hage gjør at du skjønner at du er i Enebakk og ikke i en engelsk feelgood serie fra ett eller annet Shire.
Men de skal ha det, det blir finere og finere også på disse traktene, det satses på landsbygda og det er flott å se. Blodsporsprøver er nærmest en dugnad. Det koster selvsagt litt å gå disse prøvene, men 600 kroner gir ikke store timelønna til den som har lagt ut sporet kvelden i forveien og nå må bli med meg å bedømme prøven. Dommeren er selvsagt selv en hundefører så litt hundesnakk blir det når man entrer ett vakkert tun med en fin hundegård med jakthunder, for tiden elghunder, to grå en sort.
Sporet er lagt ett stykke fra gården og det er bare å henge på etter bilen til dommeren. Det er selvsagt en Land cruiser, drømmebilen jeg skjønner jeg aldri skal ha, all den tid jeg bor i byen, så jeg får leve med at jeg kjører en mindre Toyota rav4 bak. Det er samme farge så vi er bil verdens svar på geit og kje.
Vel fremme får jeg pekt ut sporstart og retning for sporet. Så er det bare å stole på hunden. Hun finner sportstart av seg selv når vi går frem, og setter nesa til bakken. Slik går hun rett frem og følger på uten videre utfordringer, hun løser første blodopphold og jeg klarer å slappe av. Men oppe på en liten kolle vil hun plutselig mot venstre og ned i en bratt slukt i terrenget. Hun løfter på hodet og søker på været, og jammen kommer det ett boff. Det er tydelig at hun har dratt av på ett ferskt viltspor. Denne gangen skal jeg være bedre på lesing av hunden. Jeg gir tydelig beskjed om hva som har skjedd og følger henne tilbake til der hun sist gikk som spikret til bakken. Hun tar sporet raskt opp igjen og like etter stopper hun noen sekunder og markerer det lille oppsparkede feltet som skal indikere ett sårleie. Hun virker om mulig ennå mer på etter sårleie og det går litt fort noen steder. Men hun er på sporet. Helt til det igjen kommer ett ferskt spor av vilt. Men jeg kjenner henne godt nå og får henne raskt inn på sporet igjen, og nok en gang går hun flott, og denne gangen holder det inn til sporslutt og skanken. Det er en lykke og se denne skanken, ett øyeblikk tror jeg den er finere enn 6 taggeren jeg skjøt i fjor. Men det gjenspeiler vel bare arbeidet og tiden som er lagt ned i å få hunden til å levere som den gjør i dag. Når dommeren sier det er en klar 1. premie. Så får jeg leve med at jeg også får beskjed om at jeg kunne gått noe saktere til tider. Kritikken er super, og jeg er fornøyd med at jeg og hunden sammen har løst oppgaven.
