Når det verste skjer - skadeskyting

Målet for bukkejakta var egentlig i havn. Nemlig at en kamerat av meg fikk skutt sin første bukk. Men ettersom dagene gikk og jeg skjønte at bukkejakta var på hell og fokuset flyttet seg over på planleggingen av duejakta. Fristet det med liten tur ut lørdag morgen, været som var meldt var flott bukkejaktvær, opphold og passe varmt. Med vind fra øst kjørte jeg nederst i terrenget og gikk oppover mot det lengste jordet i terrenget slik at jeg kom fra vestsiden. Kornet er fortsatt ikke treska, så jeg ser selvfølgelig ikke en bukk og en geit før det er for sent. De spretter ut mot nord og jeg ser at det er sjølvesten som drar av gårde. Det er en grunn til at de blir eldst og størst. Jeg holder allikevel på planen om å gå inn over dette langstrakte jordet. Det er litt helling på jordet så jeg bestemmer meg for å gå  innover der det stiger, så får jeg en fair sjanse på tross av litt høyt korn , og bakgrunnen blir  mye tryggere. Jeg står en stund før jeg tenker at det sikkert er like greit å ta seg en runde rundt i terrenget og kanskje kan jeg lokke litt på forskjellige jorder. Bukken gikk jo tross alt sammen med geita, så litt heite er de vel fortsatt. Men i det jeg tråkker litt ut på jordet, så ser jeg en fin bukk som er ute og danser med en geit, de står bare 70 meter nedenfor meg. Bakgrunnen er fin og det tørre været i juni synes fortsatt på kornet, det har vokst dårlig og det er til jegerens fordel. Jeg er nok litt rask og kanskje litt ovenpå, i fjor skjøt jeg 3 bukker og alle falt raskt når jeg avfyrte den gamle Sakoen i kaliber 30.06. Bukken står litt på skrå og jeg har ikke lyst på å gå for nærme vomma, så jeg holder litt ut mot dyrets venstre bog. Skuddet går og jeg ser dessverre ikke det hoppet som de så ofte gjør når det er et godt lungeskudd. Dette dyret setter bare raskt fart i en bue over jordet og inn i en skogsøy som skiller dette jordet fra det neste. På vei til bilen for å hente hunden min Spike rekker jeg og tenke mange tanker. Nappet jeg?, Da har skuddet gått for langt ned til høyre, var jeg for redd for vomskudd så la jeg det også litt ut til høyre.  Jeg lander på at jeg rett og slett har truffet for langt ut på dyrets venstre side, at jeg har truffet rundt venstre forbein.  Spike er en beagle hann på 6 år, som alltid har funnet påskutte dyr for meg og jaktlaget. Han er  dessuten godkjent ettersøkshund og har en forkjærlighet for rådyr. Han deler ikke min begynnende misnøye med situasjonen, han er bare lykkelig for å igjen lukte rådyr på alle kanter. For dette er et terreng med mye rådyr, jeg pleier å tenke at hvis jeg skulle tegne ett rådyrterreng, så er det slik jeg ville tegnet det. Mange små jorder avbrutt av små øyer av  skog. Med en større skog rundt. Det er dessuten langt mellom de tøffe vintrene her rett sør for hovedstaden. Spike leter litt på skuddplassen, men markerer ikke tydelig noe sted. Jeg ser heller ikke blod her. Men jeg så tydelig hvor bukken gikk inn i skogsøya, og vi går sammen dit. På dette tidspunktet kan jeg ønske at det er en helbom, og at jeg som godkjent ettersøksekvipasje om ikke alt for lenge kan friskmelde dyret. Men vi finner bloddråper på et kornaks, og litt lengre inn finner vi flere, det er ikke mye, men det er nok til at all tvil blir skjøvet til side. Dette dyret må vi gjøre alt vi kan for å finne. Hunden tar raskt opp sporet, det går fort og det er alt annet en behagelig å henge på hunden, det er en svakhet med Spike og ettersøk. Han kommer selvsagt lett igjennom kratt, jeg gjør det ikke. Særlig ikke med en rifle på skulderen som stadig legger seg på tvers av trange åpninger. Det går 70 meter til enden av øya, der markerer han litt oppover en kvisthaug som ser ut som et mikado spill for kjemper, det er umulig for meg å passere eller gå over denne haugen av trær og kvist. Uten å tenke over det kommuniserer jeg nok dette til hunden. Som heller tar opp ett ferskt spor og leder meg etter hvert ut av øya og over jordet og til en skogteig i sør. Jeg mister troen på hunden og går tilbake til utgangspunktet med hunden. det blir en reprise, men hunden fremstår mer forvirra for hver gang. Vi leter over øya for å se etter mer blod, men jeg må etter hvert konstatere at blodsporet er og blir helt borte etter hjørnet på øya. Etter to timers iherdig sporing og leting, orker jeg ikke lengre og henge etter en sterk beagle. Jeg har med min unge dachs frøken på 5 måneder, og i litt desperasjon blir det til at jeg henter henne og staller opp beaglen i bilen for en stund. Hun gjør akkurat det samme, følger sporet til hjørnet, markerer litt oppover mot mikado haugen. Og jeg signaliserer vel på nytt at dit kan intet menneske gå. Det blir til at vi sporer rundt øya i håp om at vi finner ett blodspor ut. Det gjør vi ikke. Vi går over mer eller mindre hele øya. Men finner ikke noe. 

Jeg begynner selvsagt  å tvile på meg selv og egne hunder. Da er det bare en ting å gjøre, få inn en ny ettersøksekvipasje med ett åpent sinn og kanskje en hund som er mer spesialisert. 

Jeg ringer derfor den i jaktlaget som har jaktet lengst, og som jeg vet ikke har hatt egen ettersøkshund. Han har forhåpentligvis noen tips til en god ekvipasje. Det er aldri en hyggelig samtale å ta, men det må bare gjøres. Han har selvsagt en del kontakter, og etter noen raske samtaler har jeg intent mindre enn en fra viltnemda i samtale, han kan dessverre ikke ta ettersøket selv denne dagen, men har en kamerat som stiller opp på kort varsel. Det blir til at vi går ett nytt ettersøk denne gangen med en ung Jack Russell terrier. Jeg er med som skytter. Det går omtrent som med mine hunder til og begynne med, men etter et par timers tid går vi på oversiden av øya og ett lite trekk i den ellers så vindstille dagen gir hunden vitring. Det kommer en svak men tydelig los fra hunden, som hopper rett inn i det tetteste buskaset i retning mikadohaugen, men nå fra oversiden. Det spretter ett rådyr ut, som setter fart ut av øya og inn i den omkringliggende skogen. Jordet her er bare 30 meter bredt og jeg rekker aldri å  komme i posisjon til å få avgitt noe skudd. Blod finner vi heller ikke. Vår nye venn i viltnemda klarer ikke tøyle muligheten for å svinge seg ut i ett jaktterreng og kommer nedenom. Han ønsker gjerne at vi avventer siden dyret tydeligvis er i vigør. Håpet ligger i at det går i ett nytt sårleie og blir der. Jeg trenger dessuten noe mat og drikke. Skrittelleren viser mer enn 12000 skritt og lårene har tidvis krampe. Det er rett og slett vondt. Det bør dessuten settes ut poster skal vi øke sjanse for å få tatt ut dyret. Ettersøksjegeren ringer noen lokale jegere som kan stille på kort varsel. Det blir imidlertid kaffe og noe å bite i først. Før vi går på en gang til. Bilen er heldigvis rigget for jaktsesongen, så radioer og alt er klart. Det tar ikke lang tid før vi har en mistenkt bukk på beina, men den holder god fart og går ikke på noen av postene våre, og etter ytterligere ett par timer., gir vi oss, det virker ikke hensiktsmessig å dytte dyret foran oss. Det blir å ringe leder for jakt og vilt på landbrukskontoret, hun er en dame med god kjennskap til området og jegerne i kommunen. Hun er enig i at vi gir oss for dagen, og heller fortsetter dagen derpå  og eventuelt posterer utover uka. Dette er jo heldigvis i ett terreng der det jaktes mye. Jeg har da drevet ettersøk i 12 timer,, når vi bestemmer oss for å gi oss for dagen. Det varmer utrolig når jeg på veien hjemover får en tekstmelding fra viltnemda som takker for fin innsats og jobb. Og at de håper jeg finner dyret. Dette og at leder på landbrukskontoret for jakt og vilt er så hyggelige i stunden gjør at jeg får sove den påfølgende natten.