Når fallene kommer

Kokopellis Ompa Olivia nærmer seg 2 år(20 mnd.) og denne høsten har jeg trent og ventet på at losene skulle bli lengre og søket noe større. Begge deler kom seg i oktober, og jeg tenkte at nå er det bare om å gjøre å få trommet sammen noen rutinerte jegere og ha ett terreng der postene er satt godt. Så skal hunden få sitt første fall. Ikke før har jeg tenkt denne tanken før Raymond Bråten fra Kokopellis kennel ringer og spør om ikke vi skal ta turen nedover til Båstad og jakte, tar jeg med et par habile jegere så skal det nok bli fall også. Normalt er jeg skeptisk til å gå ut så positivt. Jeg er jo litt overtroisk når det kommer til jakta, og er redd for at slik hovmod blir straffet av Dianna, gudinnen for jakt. Men jeg har gått flere sporprøver i det terrenget og vet at det er ett av de områdene med tettest rådyr bestand i landet. 

Så var det det med habile jegere, det blir til at jeg får med to av de jeg deler terreng med i Ås, de har begge noen rådyr på samvittigheten og er alltid hyggelig å jakte med. Raymond har også med seg noen postskyttere. Postene fordeles raskt og det er egentlig bare og avvente beskjed om at postene har kommet seg på plass. Jeg skal slippe fra jordet på østsiden av terrenget, og jammen står det ikke en geit og et kje i skogkanten. Det er bare å avvente til de har beveget seg litt inn i skogen før Ompa slippes. Det tar selvsagt ikke mange minuttene før losen gjaller i skogen og Ompas grove mål går taktfast. Hun nyanserer godt og er således lett og lese. Losen går sørover en stund, før det bukter og går opp nord øst. Knappe halvtimen går før det høres et smell. Det viser seg å være kjeet som har kommet på hogstfeltet der Raymond står. "Det ligger" er beskjeden som går på radioen. Men losen går videre og jammen smeller det igjen, og denne gangen er det geita som tar bakken etter ett velrettet skudd fra Raymond. Han har skutt duble for Ompa som er fra hans oppdrett. Som hundefører og trener av hunden er det fantastisk å få beskjed om at hunden er i full gang å buste på rådyret. Det er hennes første dyr og selvsagt får hun lov til å buste litt før hun kobles og må vente på innmat, klov og ører å kose seg med. 

Etter to fall i Båstad så har i alle fall ikke jaktlysten blitt mindre hos Ompa. Losene blir lengre og lengre og det virker som om hun virkelig har skjønt hva som er oppgaven i skogen, så fort hun får på seg hundepeileren. Så helgen etter er det hjemmebane i Ås. Vi prøver ut en ny såte i terrenget og har laget oss nye poster og teorier om hvordan vi skal jakta av dette avsnittet av terrenget. Det blir noen litt hektiske minutter til og begynne med da hun løper nedover ett jorde og ut på en vei. Jeg får løpt etter og koblet henne og tatt henne med inn i skogen og sluppet henne litt lengre inn. Da kvitterer hun med å ta ut ett dyr , det er ett kje og det turer og bukter så tett at man tror det er en hare til og begynne med. Men det tar seg flere runder og nesten alle postene opplever losdyret på kort hold. Det blir imidlertid en av de faste på laget som til slutt får det ut på en ny frisert kabelgate foran seg, og gjør jobben så Ompa får ennå ett fall denne høsten. 

Så er de første fallene for hunden ett faktum. Det diskuteres ofte hvor viktig det er med fall for unghunden. Som med så mye annet så er vel den gylne middelvei også her greit å leve etter. Man trenger ikke mase og stresse hunden med lagsjakt og forventinger første året, men det er heller ingen grunn til å holde tilbake når hunden viser seg klar og moden til å jakte. Jeg tror ikke at en hund som ikke har vist seg moden til loser av en viss lengde plutselig endrer seg etter ett fall. Men jeg opplever at hunder som har hatt moderate loser, kan bli mer ivrig etter sine første fall, og at lengden på losen kan øke noe. Det er kanskje ikke så rart, de har jo opplevd å få den ultimate belønningen etter å ha hengt å dyret til det faller. Personlig er det fantastisk å oppleve de første losene og fallene. Det handler om at man har brukt mange timer på å rusle rundt på jorder og latt hunden forsøke å nøste opp foten og finne sporet inn i skogen. Det er ikke få timer som har gått med til å følge opp dette sammen med hunden. Så når det da løsner og hunden ser ut til å bli en skikkelig fin jaktkamerat, så er det lov å klappe seg på skulderen og være litt fornøyd med hunden og sin egen innsats. En vennlig tanke går også til de jegerne som stadig velger vekk søvn og lange morgninger i sengen, og heller blir med på rådyrjakt med hund.